To Örebro University

I dette foredraget kobler jeg egen forskning på representasjoner av BDSM i populærmusikk (2008) med eget nyere arbeid om nordiske artisters strategier for å skape sine artistpersonaer (2021). Representasjoner av BDSM i populærmusikk gir oss innganger til å undersøke hvordan ideer om seksualitet dels normaliseres gjennom at de blir gjort tilgjengelige for et bredt publikum, og dels patologiseres gjennom å bli definert utenfor samfunnets grenser for normalitet. Jeg bruker Margot Weiss' analysemodell for hvordan dette dobbelte blikket (the double gaze) skiller mellom akseptable og uakseptable framstillinger av BDSM i min lesning av to musikkeksempler, som begge kan ses som at de utvider rommet for representasjoner av BDSM i populærkulturen generelt og populærmusikk spesielt.

I dette foredraget undersøker jeg tre dimensjoner i prosjektet til den norske artisten Andreas Haukeland alias Tix, som forsøksvis koples sammen. Mitt utgangspunkt er den svenske duoen Samir & Viktors svenskspråklige coverversjon av Tix’ låt ”Karantene” (2020), hvor Tix også medvirker. Jeg ønsker å undersøke hvordan originallåten gjenskapes på svensk. Her kommer jeg først og fremst til å være oppmerksom på språk og tematikk i teksten, og hvilken signifikans Tix’ deltakelse i låten har for artistenes arbeid innenfor respektive sjangrer. 

Samspillet mellom Haukelands Tix-persona og duoen Samir & Viktor er også relevant for analysen. Tix’ personlige narrativ om funksjonshinder, depresjon og utenforskap kan ses som integrert i hans artistpersona, og tilfører et skinn av autentisitet. Samtidig opptrer han på Paradise Hotel og Eurovision Song Contest, som kan ses som kommersielle arenaer som utfordrer ideen om artistens autentisitet. Her finnes paralleller til Samir & Viktor, som har medvirket ved Melodifestivalen og i Paradise Hotel, og Frisks narrativ om funksjonshinder. Jeg undersøker hvordan artistenes personaer forbindes med resepsjonen av musikken og hvordan det antatt personlige narrativet nyanserer musikksjangerens betydning for resepsjonen av musikken. 

Den svenske koblingen gir meg også en inngang til å undersøke Tix’ prosjekt i forhold til subsjangere i svensk populærmusikk som raggarmusik og könsrock, og hvordan disse sjangrene kan ses som inspirasjonskilder for den norske subsjangeren russelåter, hvor Tix er en viktig artist. 

Jeg kommer til å anvende Philip Auslanders tredelte analysemodell (frame, genre, persona) som teoriunderlag i for de tre dimensjonene i Tix’ prosjekt. I tillegg henter jeg støtte i Peter Dahlens (2017) og Lars Lilliestams (2013) arbeid med könsrock og raggarmusikk, og Mikhail Bakhtins (2003) teori om karnevalet som et uttrykk for motkultur i diskusjonen av russelåter og könsrock og deres potensielt omstyrtende funksjoner i samfunnet. Jeg trekker også på folkemusikeren Sara Parkmans arbeid med ”snuskvisor” og deres plass i moderne svensk populærmusikk for perspektiv på sjangrene könsrock og russelåter. 

"Noise” is everywhere. This may be a truism; however, what makes the idea of inter-noise compelling is precisely that personalised music listening in urban spaces entails that silence is replaced with noise, i.e., if music bleeds through our headphones or we play music on our smartphones without regard to the well-being of others in our vicinity. Drawing on Jacques Attali’s assertion that “nothing essential happens in the absence of noise”, I intend to explore public spaces as arenas that are truly inter-noise in that sound always replaces sound and that we are between noises rather than between noise and silence. Building on this, I go on to discuss Thomas Hylland Eriksen’s suggestion that modern (information) age creates new forms of vulnerability. To this end, I offer a reading of this statement in the light of Marie Skånland’s theory of the useof MP3 players as “musical self-care” and as a means for empowerment and agency.This opens for understanding music in public spaces as “aesthetic control”, creating relationships between the individual and the environment, but also as a bridge between noises, where noise always takes on the function of defence against other noise.

In popular music, the notion of authenticity seemingly bridges the gap between pop artists’ music and their pop lives. We may see artists’ claim to authenticity in terms, such as realness and honesty, as a crucial factor in the construction of their personae.

Exemplified by claims such as, ”I do not have an image, I am just who I am”, the Norwegian pop artist Marit Larsen employs stereotypes of age and gender to create a persona that exemplifies authenticity as an unmarked term, functioning as a binary opposite to purportedly dishonest ideas of strategically staging a persona.

Analysing Larsen’s self-reflexive discourse in interviews and TV appearances, I investigate into how assertions of honesty and realness are substantiated through her persona. Central to my argument is the theory that the persona is never identical to the person, as the persona must also accommodate the listener and their desires. Even though theories of the artist’s persona go against any notion of authenticity, the deconstruction of the persona as separate from the real person reminds us that we cannot know what the actual person adds or subtracts in order to create the persona, and enables critical analysis of the artist’s purported authenticity.

This article investigates into how Norwegian pop artist Marit Larsen's music and persona may be open to queer readings. Via close readings of songs and media appearances, I wish to show the possibility of meanings in the work of an artist whose music, on a superficial level, comes across as contingent on the artist’s own, heteronormative version of events.